søndag 25. august 2019

Kulturhusjakten og truet identitet


"Dersom kulturhus er løsningen - hva er problemet?". Med dette spørsmålet entert jeg jobben som kultursjef i Mo I Rana. Der hadde noen av de politiske partiene funnet ut at de skulle bygge kulturhus og trengte en prosess.

Denne prosessen hadde pågått i over 40 år og det forelå over 20 forslag til løsning. hvorfor var ingenting bygget?

For det første handler dette om behov, definisjoner, kommunalt ansvar og publikumsutvikling. Jeg vil nevne noen punkter:

Et kulturhus kan være mange ting. Det viktigste er å skille mellom:

  • allaktivitet for amatørkulturen 
  • produksjonshus for semiproffe  
  • vertskap for proffe produksjoner 

De lokale kulturaktive musikerne, danserne, malerne, sangerne og teatergruppene skal betale dette bygget med sine skattepenger. Hva skal de få tilbake? En konsertsal? Eller aktivitetshus med kostnader de kan bli inspirert av?

Et aktivitetshus skiller seg fra et rent konserthus. Det kan f.eks. i noen kommuner være mer behov for et ordentlig godt allaktivitetshus og ikke "kulturhus" som i betydningen et konserthus. Når f.eks. privat sektor allerede har investert i konferansehotell, lokale teaterscener og private konsertscener må en vurdere hva et felleskap som kommune skal bygge.

Kulturpolitikk vs. kunstpolitikk


I dag (fredag 23. august 2019) ble mitt bidrag til lokalpolitikk...og kanskje litt regional/
nasjonal politikk - delt på sosiale medier av Hamar kulturhus. Jeg spør lokale politikere:
"Hva er forskjellen på partienes kultur og kunstpolitikk?"

Her følger mine tanker og utdypninger knytta til dette spørsmålet. kanskje en og annen 
blir litt mer bevisst hva de tenker om kultur etter dette.


Jeg håper hvertfall Hamar satser mer balansert mellom kultur og kunstpolitikk. Mer
oppmerksomhet på profesjonell musikk, dans, film, foto, visuell kunst, performance.
Mer fokus på den skapende delen av kulturen. Det som blir kunst. Aktiviteter som å
komponere. Koreografere. Forfatte. Male.

Folk kan spille korps, danse, se på kunst, høre konserter, se teater, gå på kino,
utstillinger, foredrag, pub, restauranter osv. Det er godt kulturarbeid.

Men: Både barn, unge, voksne og eldre må få oppleve skaperkraft. Vi er ikke bare
kopiister, konsumenter og publikummere. Vi er alle kreative på vårt nivå. Kirsten Flagstad
sang andres sanger. Rolf Jacobsen skrev egne dikt. Fremføringene hennes ble kunst.
Ordene hans ble kunst.

Så kan vi lage arrangementer og samle folk for å oppleve kunsten - det er god kultur.
Handlegate og kjøpesenter erstatter lissom ikke helt de kulturelle kunstmøtene.

Det er like viktig å høre naboen synge i kor som å se et kunstverk du ikke forstår. Det
er like viktig å "like" en mening på Facebook som å tørre skrive en egen mening. Det
er like viktig å velge en plakat til veggen hjemme som å mislike et kunstverk i et galleri.
Det er like viktig å le av at du sklir og detter på holka som å få gåsehud under en forestilling
med profesjonelle dansere.

Kultur og kunst må møtes. Politikken satser og fordeler våre felles ressurser. Hva gjør
politikere med dette?

Her er noen faktorer:
Fastboende kunstnere. Tilrettelagte møteplasser for kreative næringer. Stimuli midler.
KunstKonferanser. Debatter på nasjonalt nivå. Kvalitetsfilm på kino. Kunst i offentlig rom.
Ny musikk. Nye dikt. Bestillingsverk. Utsmykkingen. Gi kunsten plass i samfunnet. Bruk
kunstnere. Utvikle kunstnere. Satse på de unge som skaper og utvikler.

Kunst & kulturprosjekter med visjoner og ambisjoner kan gjøre en forskjell. Kunsten
kommentere. Utfordre. Kritiserer. Hyller. Roser. Sårer. Vi husker hva teaterkunst i Oslo
gjorde med justis i regjeringen. Politikk på høyt nivå blir på mange måter også kunst.

En by må styrkes gjennom strategisk klok kunstpolitikk. Kunst er nemlig en svært sterk
indikator på å være et urbant hjerte ❤️

Heia Hamar og godt valg.